Trenger cowboyer uhjelp?

De aller fleste har vel kommet igjennom en del vesternfilmer i løpet av karrieren.
Oppskriften er rimelig grei; et falleferdig skur, et par hester, noen seksløpere, og Clint Eastwood med en røyk i munnviken som ikke ville ha passert dagens HMS regelverk.
Alt er rimelig uskyldig moro.

Men jeg lurer på er om noen har sett på en av disse filmene og konkludert med at det man virkelig trengte i USA på den tiden var et par NGOs, en gjeng velmenende middelklassejenter med dreads, og en gruppe med byråkrater, som sammen kunne lære cowboyene hvordan man borer etter vann og driver kollektivt gårdsbruk?

Og hvis ikke, hvorfor ikke?

Den delen av USA var ikke mer avansert enn deler av afrika er nå.
Og omtrent på samme tid som cowboyer levde fra hånd til munn og bodde i små gjørmete hytter, så var dette levestandarden til de rike i London.
Så burde Bertie ha dratt på uhjelpstur til Texas?
(han levde vel noen år etter cowboyene, og han hadde vel neppe utrettet mye – i alle fall ikke uten Jeeves, men likevel)

Hvordan hadde egentlig USA sett ut i dag om de hadde fått uhjelp på den tiden?
Ville USA hatt samme entrepenørånd og samme selvtillit?
Ville USA ha vært den stormakten det er i dag?
Og ville amerikanere hatt like mye tro på seg selv?

På sett og vis har jeg mine tvil.

I sin bok “In defense of Global Capitalism” viser Johan Nordberg at selv de fattigste land i dag har langt bedre levestandard enn det utkantene av det som i dag kalles Vesten hadde for 150 år siden, og at de landene hever sin levestandard langt raskere enn det vi gjorde.

Det er prisverdig at man ønsker å hjelpe de som er vanskeligstilt, men man skal være litt forsiktig med hva man gjør.
Når så mye teori og all emperi tilsier at det beste vi kan gjøre for å hjelpe den tredje verden er å åpne landegrensene og tillate fri handel, hvorfor er det så mange som fortsatt drar på tur for å bore brønner, så mange som demonstrerer for mer uhjelp, og så få som tar til orde for å beskytte og utvikle det systemet som faktisk virker?

Nick Clegg kan forklare AuF og UH hvorfor de vant skolevalget

Skolevalget er over og det er ingen tvil om at Ap og Høyre vant skolevalget, og like tydelig er det at Sv og Frp tapte.
Jeg tipper at de politiske partiene kommer til å bruke tiden etter valgkampen til å analysere hvorfor dette skjedde, for å så komme frem til den konklusjonen de selv liker:
UH og AuF vil gratulere seg selv med valget, og de vil konkludere med at de har gjort en veldig god valgkamp og har saker som appellerer til elevene, mens FpU og SU vil se dette som en bekreftelse på hvor gode de er i skoledebatter, og konkludere med at de har tapt oppslutning fordi det i år ikke var dette, i tillegg til å skylde på omstendigheter utenfor deres rekkevidde.

Problemet er at ingen av delene føles som en helt tilfredstillende forklaring. UH og AuF pleier å være like gode, og ofte bedre, enn FpU og SU i debattene, og mens jeg ikke har hatt tid til å være med i år og derfor ikke kan si det sikkert, så er jeg rimelig sikker på at både SU og FpU har hatt gode stands, og begge partier har saker som har stor appell hos elevene.
Jeg mistenker at den egentlige forklaringen er langt enklere, mer interessant, og i tillegg gledlig for UH og AuF.

Mennesket er egentlig et ganske underlig dyr, og vår litt malplasserte tilfeldighetssans fører til mange rare utslag. Når vi ser en diskusjon mellom to mennesker, har vi ofte en tendens til å legge mye vekt på argumentene til begge parter om vi ikke umiddelbart misliker en av partene – Siden begge parter står på samme platform, og begge argumenterer på samme måte og med samme språk, så konkluderer underbevistheten vår med at det er like stor sjanse for at begge parter kan ha rett. Evolusjonen har utstyrt oss med skepsis til autoriteter og et ønske om å høre alle sider, men det gjør det vanskelig for oss å akseptere at i en diskusjon med to tilsynelatende like mennesker kan en ha helt rett, mens den andre kan ta helt feil: det er denne mekanismen som gjør at selv om NRK lar en fysiker diskutere med en spådame, så vil ikke den spådamen ha mistet jobben dagen etter – snarere tvert i mot.

Men om ungdomspartiene i Norge har oversett dette, så kan de trøste seg med at David Cameron og hele hans PR-team gjorde det samme, og med langt større konsekvenser.
Før valget i Storbritannia hadde Toryene vansker med å få det overtaket på Labour de hadde tenkt seg.
Labour, som hadde sittet med makten siden 1997 hadde fortsatt stor oppslutning og mange saker som solgte godt. Velgerne var redde for hva Toryene ville kutte av offentlige tjenester, og Labour drev en god skremselskampanje mot de konservative.
Labour hadde imidlertid ett veldig svakt punkt; lederen Gordon Brown var veldig upopulær og manglet komplett karisma.

Toryene fant ut at den perfekte løsningen var direktesendte TV debatter mellom partilederene i stil av presidentdebattene i USA. Dette hadde aldri vært gjort i UK, men Cameron visste at Gordon Brown ikke kunne avslå uten å tape ansikt.
Camerons logikk var rimelig forståelig: i realitenen sto valget sto mellom Toryene og Labour – Cameron og Brown – og Cameron – en ung, dynamisk og karismatisk fyr – følte seg sikker på at han kunne knuse Labours leder – Gordon Brown – i en TV debatt. Velgerne skulle se en debatt mellom potensielle statsministere, og alle – inkludert mesteparten av Labour – visste at velgerne ville foretrekke Cameron fremfor Brown.

Problemet var bare at mens det kun var Labour og Toryene som var troverdige regjeringsalternativer, var det tre partier som skulle delta i debattene, og Liberaldemokratene som tidligere ofte hadde blitt ignorert av media og av velgerne som visste at det kun var Labour og Toryene som var aktuelle til å danne regjering, fikk delta som likeverdig i debattene. Og deres leder, Nick Clegg, var som Cameron en ung, dynamisk og krasimatisk type som gjorde en god figur.

Velgerne gjorde derfor som man kunne forvente; de så at det var 3 stykker som debatterte, og konkluderte dermed med at alle hadde 1/3 sjanse til å ha riktig. Resultatet var et enormt byks på meningsmålingene for Libdems, og krisetilstander i de to andre partiene.

Det var flere uker fra siste TV debatt til valgdagen, og i mellomtiden ble velgerne igjen klar over at det egentlig fantes kun to partier og resultatet utjevnet seg, men enden på visa ble likevel at såpass mye hang igjen at Toryene ikke klarte rent flertall, men endte opp i en koalisjonsregjering med Libdems.

Hva har så dette å si for Norge?
Det første man kan trekke ut av det er at når AuF eller UH møter i en skoledebatt med 8 andre partier så er det mye vanskeligere for dem å opprettholde det stemmeantallet som moderpartiet har enn for småpartiene. (Og hvor dyktig man skal være om man som Høyre får 60% i en debatt)
Men det sier også noe som er langt viktigere; at velgerne i Norge, selv de som fortsatt går på skolen, antagelig har forstått en viktig ting om norsk politikk:
Til tross for mange partier, og med et politisk spenn fra DLF til Rødt, og til tross for FrP og SV ofte gjør seg like så godt bemerket, så finnes det i Norge realistisk sett egentlig bare to retninger:
Enten: Mye av det samme gamle litt paternalistiske og trege, men stort sett godhjertede, med Arbeiderpartiet (men – og jeg har aldri påstått å være nøytral – litt dårligere skole og eldreomsorg)
Eller: Mye av det samme gamle litt paternalistiske, men stort sett godhjertede med Høyre (men, med litt bedre skole og eldreomsorg)

Så ja, på landsbasis står valget mellom to mer eller mindre like retninger, som er mest opptatt av at de selv skal sitte med makten. Lite motiverende kanskje og mye av det samme gamle, og langt i fra de objektivt sett optimale løsningene.

Men det er stort sett det flertallet av befolkningen vil, og da er det egentlig helt greit

When the old lady lifts her skirts she can still run

Jeg husker ikke helt når eller av hvem, men en eller annen gang i forbindelse med invasjonen av Irak leste jeg en kronikk om forskjellen på Europa og USA. Kronikkforfatteren forsvarte USAs angrep og sa litt avfeiende at USA fortsatt en ung nasjon som hadde tro å mulighetene til å forandre verden, mens Europa var en gammel, sliten kyniker.

Lurer på hva denne personen mener i dag.
Hva enn som kommer av Libya er en ting sikkert; det var riktig av Nato å gå inn.
Og det inngrepet ble ikke ledet av de eldste og mest stridsvante av alle land i Europa; Frankrike og Storbrittania, som har stått for over 70% av alle angrep, og har vist seg selv som både sterke, (ganske) uavhengige og selvsikre.

Kanskje det passer å trekke frem denne studien som ser ut til å bekrefte at eldre mennesker er dyktigere til å ta avgjørelser enn yngre?

Uansett, det er fristende å sitere en av mine helters beskjed til en gammel venn;
Operation well carried out. There is no question that when the old lady lifts her skirts she can run.”

Fremtidige utøyadiskusjoner

For en stund siden delte jeg Matthew Parris oversikt over fremtidige internasjonale skandaler.
Her følger min egen liste over hvilke debattemaer som vil komme – når tiden er inne – om Utøyatragedien:

Politi og beredskap har alt for få ressurser
NRK og Politiet er begge offentlige virksomheter. Når NRK kan få sitt nyhetshelikopter og sine journalister raskere til ett sted enn det politiet kan få sine folk dit, da er noe galt.
Men igjen, når politiet i Follo ikke har ressurser til å takle to ungdomsbråk samtidig, hva tror egentlig de makthavende at vil skje når det er terrorangrep?
Når terrorangrepet skjedde meldte politistudenter som er ferdig med politiskolen – de som Storberget insisterer på at er i jobb, men av en eller annen merkelig grunn har mye fritid når de ikke sender jobbsøknader landet rundt – seg frivillig til tjeneste med det utstyret de hadde, og politiet dirrigerte vektere til å gjøre arbeid som vanligvis er forbeholdt politiet. Er det sånn man vil at det skal være?
Etter sympatibølgen er over kommer Storberget og regjeringen (og antaglig også tidligere regjeringer) til å bli utsatt for massiv kritikk for å i mange år ha neglisjert politi, forsvar og beredskap slik at de ikke er i stand til å gjøre det de skal. “The first duty of government” har blitt neglisjert fordi myke tiltak har sett bedre ut på valgdagen.

Politiet har begått store feil
- Vel, hva forventer du? Det er første gang noe slikt skjer i Norge. Selvfølgelig har det skjedd store feil. Og i etterpåklokskapens lys kunne mange ha vært reddet, men det er alt for lett å være etterpåklok og alt for vanskelig å sette seg inn i hvordan det var for de der og da. Granskningene vil vise at politiet opererte etter beste evne og med beste vilje, men havnet i en fortvilet situasjon hvor det ble gjort feilvurderinger. Feil; ja, kritikkverdig; tja.

Hvor var forsvaret?
- Forsvaret har FSK som er trent på å takle slike situasjoner, og forsvaret har Bell 416 helikoptere som har kapasitet til å frakte menn med utstyr, 6 av de er stasjonert med 720 skvadron på rygge. Det er urealistisk å kunne ha god dekning i hele landet, men hvorfor er det ikke til enhver tid ett helikoper på standby med god kommunikasjon til politiet på Østlandsområdet – der nesten halve befolkningen, pluss kongefamilie og regjering befinner seg?
Helikopterene var i lufta og over Oslo innen rimelig kort tid og fløy både mot Oslo og Utøya. Hva ble de brukt til, og kan de – bank i bordet – bli brukt til mer om noe lignende skulle skje igjen?

Wackoer er over alt
- Hittil har mange likt å leve i fantasien at ondskap og terrorister er noe som kommer fra “andre”. For mange har det vært behagelig å tro at terrorisme og ondskap kun utføres av folk med langt skjegg, rare klær og en hudfarge som ikke er tilpasset til å slikke i seg de få solstrålene som når oss som bor så langt bort fra solens enemerker at de gamle grekerene konkluderte med at det var ubeboelig.
Sannheten er at ondskap er rimelig likt fordelt i alle samfunnslag, i begge kjønn, i alle hudfarger, og i alle fundamentalistiske religioner.

Baksiden
- Evakuerte lokaler ble plyndret. Noen som ikke skulle bryte sammen brøt sammen og klarte ikke jobben. Og det fantes de som frydet seg over angrepet før alle fakta var kjent og før man viste om noe mer enn bomben i regjeringkvartalet.

PST kunne ha forhindret
- selvfølgelig kunne de det. Ett eller annet sted vil man finne noe som en eller annen kritiker vil hevde at burde ha blitt fulgt opp, og som kanskje – i etterpåklokskapens lys – ikke burde ha oversett. Men ingen er perfekte. Diskusjonen om overvåkning, frihet og ytringsfrihet vil blusse opp.

Tettere sammen
- Av ikke-vestlige blir vi i vesten blir ofte beskyldt for å være egoistiske individualister, men i den forstand har vi et ganske besynderlig trekk; i motsetning til mange (men ikke alle, se f.eks. på Japan) ikke-vestlige så slutter vi rekkene og viser mer samhold i motgang.

I’d still rather be dead than red

Anders Breivik – for en kødd. For det er det han er, en feig liten kødd og en taper.
Ikke en ideolog, og det stikk motsatte av en slags moderne ridder.

Men det er det som er tragisk med moderne teknologi, den gir oss alle uante muligheter, men den er også en helt nøytral styrkemultiplikator som gjør at det er nesten umulig å stoppe en kødd som Breivik når man ikke har samme eller bedre teknologi.

Etter terrorangrepet sa Stoltenberg at Norges svar skulle være mer demokrati og mer åpenhet, noe som hørtes ut som en helt riktig oppskrift og som er et perfekt svar til en terrorhandling som hadde som mål å ødelegge begge deler.
Dessverre virker det som om det motsatte skjer i praksis. Det er tydelig at mange glemmer at hele poenget med demokrati er å være uenig og å krangle i ordnede former. Harde ordvekslinger og latterliggjøring , sammen med et bredt spekter av meninger og ideer, det er det som gir demokratiet næring. Og gir vi opp det så mister demokratiet sin drivkraft og sin fornyelse.

At en gal og liten mann har en mening innebærer ikke automatisk at alle hans meninger er feil – å støtte FrP er like greit i dag som det var før 22. juli, og det er like viktig og riktig å kritisere Islamistene og alle deres forkastelige meninger i dag – samtidig som flere kanskje har forstått at det ikke bare er Islam som fortjener kritikk.

Drastiske hendelser som dette er selvfølgelig en vekker, og det er naturlig at man revurderer sine meninger. Mange som har gått rundt i en tro om at all terrorisme og ondskap kommer fra Islamister har nok fått seg en oppvekker, og noen har kanskje innsett at retorikken deres kan skape hat og fordommer. Men det betyr ikke at meninger som før var riktige nå plutselig er blitt uriktige, og mens respekt for de døde er viktig, så må vi snart tilbake til hverdagen.

Og da er det igjen tur for krasse meninger og uvennskapelige vennskapelige krangler.

Så når Unge Høyre nå sier at de vil fjerne heller død enn rød effektene som ble trykket opp for noen år siden, og aldri mer vil bruke det, så begynner jeg å lure.
Valgkampstrategisk er det sikkert lurt for dette valget, og av respekt for de døde er det helt riktig, men aldri?

Nå skal det sies at “red” i denne forstand ikke har noe med Ap å gjøre. Og politikken Ap førte under den kalde krigen viser jo at de selv mente at det var bedre å være død enn rød.

I artikkelen lot Aftenposten usmakelig nok en kommunist fra Rødt uttale seg om dette i Aftenposten, og han forsøker å bruke historien for å vise hvor upassende slagordet til Unge Høyre var.

Så la oss tenke.
Kommunismen har stått for utallige og ubeskrivelige overgrep, fra Lenin og Stalins utrenskninger, og Mao i Kina, Cuba og Nord-Korea, for ikke å glemme til Pol Pots galskap – som medlemmer av nåværende regjeringsparti støttet på den tiden.

Så, historisk sett, better dead than red? Definitivt.
(men blir landet ditt rødt så tyder statistikken på at det andre vil følge naturlig)

Og når alt dette er over, og politikk og det meste annet returnerer til mer normale tilstander, burde UH igjen mobbe Ap for å være en interesseorganisasjon for fagforeningspamper, paternalister og byråkrater?
Og burde man igjen minne Ap på at de en gang var medlem av Komitern, ønsket å stanse innføringen av kjøleskap fordi det truet arbeidsplassene til isskjærerne, og provosere på seg både Ap og resten av venstresiden med å gå med “heller død enn rød” tskjorter?

Absolutt.

Og jeg håper Ap svarer med å minne neste generasjons UH folk at Høyre en gang i tiden var mot stemmerett for kvinner.
(Om ikke annet fordi neste generasjons UH piker da har en grunn til å melde seg inn her)

Hvordan få menn til å vaske klær

Siden man, av en eller annen rimelig uforklarlig grunn, har nedlagt forbud mot å drive politikk – jeg sier uforklarlig fordi alle offentlige opptredner av politikere er politikk, og få ting er så nyttig for en sittende regjering som å fremstå som verdig og statsmennsaktig, så om man virkelig mente dette forbudet burde både regjeringen og opposisjonen avstått fra å være i media og overlatt alt til Kongen.
Uansett, selv om de fleste kun respekterer dette forbudet med ord og ikke med handling, så overholder jeg det i dag og skriver derfor litt om noe relativt upolitisk (eller i alle fall ikke partipolitisk); hvordan få menn til å vaske klær.

Dette er noe som har plagd mange – ikke minst feminister – i lang tid, og jeg kan egentlig ikke forstå det, så lenge man kjenner litt til menn og deres tankebaner så skulle jeg tro at det burde være fryktelig enkelt. Så la meg få presentere min plan, og med den dypeste grad av alvorlighet – antageligvis det eneste i denne posten som er alvorlig – understreke at det ikke er noen politiske ideologiske baktanker som er årsaken til at denne planen kun oppfordrer til privat initativ og profittmotiverte handlinger.

Det første og viktigste skrittet om man ønsker at menn skal vaske klær, er å gjøre det langt vanskeligere å vaske klær.
Det sier seg selv egentlig, vi gutter og menn trives med utfordringer. Og hvis det er så lett å vaske klær at alle kan gjøre det, eller det ikke er mulighet for å feile, er det ingen utfordring, og derfor vil ingen menn være interessert.

Neste skritt er å gjøre noe med selve vaskemaskinen. Vaskemaskiner er i dag fullstendig ubrukelige dingsbomser designet for å gjøre klesvask så ukomplisert som mulig- hva er det som er moro med det?

Jeg vil foreslå – og dette er et gratistips til Mile og Wirlpool – å gjøre vaskemaskinen programmerbar.
Nå, jeg kan nok ikke påstå å være en vaskeguru, men så vidt jeg har forstått det har en gjennomsnittelig vaskemaskin opptil flere forskjellige programmer. Men, så vidt jeg vet (og her er det mulig at jeg tar skammelig feil), er det ikke muligheter for å forandre på disse.
Hvorfor ikke?

Med dagens datateknologi kan ikke det være et problem å få til noe slikt. I det hele tatt er det et stort mysterium hvorfor Miele ikke har plukket opp dette tidligere. Nå for tiden putter man klær inn i den tingen, kryssser fingrene for at det er et display som forteller hva man velger i stedet for de tegnene det er umulig å tyde uten å ta turen innom British Museum for å titte på Rosettastenen.
Og så, forutsatt at det er et display, lurer man på hvorfor det er greit å vaske hvit bomull når displayet tydelig fastslår at maskinen er motivert for å vaske “kulørt bomull”, og så setter man seg ned å leser private eye til det hele er ferdig.

For de som bestemmer hvordan man lager vaskemaskiner så burde det være åpenbart at dette ikke er noe som appelerer til de av oss med y-kromosom.
Bare se på mat. For 50 år siden var mat i hjemmet noe som stort sett ble tilberedt av kvinnen, man fulgte faste oppskrifter og forventet samme mat hver gang. God og næringsrik, men også kjedelig.

Åpenbart var ingen menn interessert i den slags type matlaging, men, skap konkurranse ut av det, la mennene prøve å overgå hverandre og plutselig har du en haug av menn som gladlig går på kjøkkenet for å lage middag. Ja de bruker kanskje fire ganger lengre tid enn det en kvinne ville ha brukt, og resultatet blir kanskje ikke så veldig mye bedre. Men takket være digitale termometere, high-tech komfyrer og spesialdesignede og overprisede panner og kjeler har vi fått mer likestilling og nok en aktivitet menn kan konkurrere i og skryte av – i tillegg til litt simulus i økonomien.

Og her kommer jeg tilbake til tøyvasken, for tenk deg hvor lett det ville være å gjøre dette mye mer spennende.
En enkel USB tilkobling kunne tillate oss å lage nye programmer, slik at vi selv kunne kontrollere paramaterene:
“Jeg vasket bomull helt rent på 10 minutter i går, og med det nye sentrifugeprogrammet jeg lagde kan jeg sentrifugere silke med 4,5k omdreininger” hvis en mann kunne si det hadde han kanskje giddet å ta si del av klesvasken. (mens de mer mekanisk anlagte av oss kanskje kunne legge seg under maskinen og få olje på seg. Jeg kan ikke snakke av personlig erfaring, men hvis man tror på Discovery channel, en tv-kanal som i et tidligere liv var god – er det det menn av mekanikerinnstilling trives best med)

Hvis vi i tillegg kunne få en maskin i matt sort, og med trykkfølsom skjerm på en hel side, da tror jeg vi er inne på noe. Og inkluder en model med tilleggsfunksjoner som gjør det mulig å overvåke og kontrollere vaskemaskinen via internett eller Wlan, da er man inne på noe. Og gir man den et ekstra fancy navn og en egen Ipad app kan man fint doble prisen.

Jeg sender utfordingen videre, men forventer en liten royalty om dette blir gjennomført.

Forrresten, for de som måtte lure, eller rett og slett er lei av å høre om klesvask: Discovery var bra når de viste programmer som dette:

Propaganda kan være så mangt

Fremtidige internasjonale skandaler

Matthew Parris har en oversikt i dagens Times om fremtidige internasjonale skandaler. Her gjengir jeg noen av de viktigste og mest relevante for oss i Norge.
Mye på denne listen er verdt å lese for enhver som ønsker å tenke nytt om politikk, enjoy:

Many prison officers are complicit in the supply of drugs within prisons. How else do I reconcile what’s common knowledge — that drug use is rife in prison — with the almost abusive security checks I’ve undergone when I visits friends in prison? Among the reasons for these checks must sometimes be the protection of a monopoly.

Nothing like a real competitive market exists among banks or energy suppliers. They are classic cartels, robbing their customers.

Many sporting records that still stand — and not just in cycling — have been fuelled by performance-enhancing drugs. Have you noticed the plateauing or even dropping off of many winning times, including in my own former sport of long-distance running? This is because of anti-drug enforcement. There will be more and much bigger stories here than have yet been told.

The policing of the criminal law is riddled with corruption. The Crown Prosecution Service and the police, not statute, are the real determinant of punishable behaviour. Wide discretion has to be exercised in selecting the tiny minority against whom proceedings are taken. If money has been accepted by corrupt Met officers from the one media corporation on which the spotlight falls today, how many more officers in how many other forces have accepted, and are still accepting, and from whom, how much more in exchange for who can say what?

The easing of credit that ministers are now pushing so hard, coupled with bizarrely low interest rates, will — as we speak — be drawing millions of our countrymen into debts and mortgages that will strangle them when interest rates rise.

he way that British ministers and mandarins can proceed, within a few years of retirement, to take up positions on the boards of companies in the fields that they have until recently supervised is an absolute disgrace. We’re not talking shades of grey here. It’s outrageous.

So is the “government-relations” lobbying industry. We are heading for an American situation in which a whole class of expensive leeches interpose themselves between the government and the citizen.

When all is told there will have been some shocking war crimes in Afghanistan. A purpose of war is to kill people. This has been a horrendous experience for many servicemen. Normal human sensibilities will have been degraded. Awful things will have happened and been “covered up”.

Euro-MPs’ expenses. Enough said.

EU budgeting. Enough said.

Lawyers. This is a coming storm — coming, I do hope, in my lifetime. MPs have bitten journalists; journalists have bitten MPs; now judges, who hate the media, are about to bite journalists. Sooner or later comes biteback time. That the practice of law in England has for centuries been a stitch-up to enrich a professional monopoly at vast public and private expense is perfectly well known — not least by lawyers, who subliminally know that theirs is not quite a gentleman’s calling. Hence their rather desperate pomposity and self-regard. It must crack.

Kapitalismens onde planer: Mission Accomplished

I dag er en dag vi kapitalister virkelig kan slå oss på brystet og slå fast at alle våre planer har virket.
Vi har latt bankene ta enorme summer fra statskassen, lederlønningene har (nok en gang) tidoblet seg mens vi har fått til et moderat lønnsoppgjør “fordi vi er redd for inflasjonen” og bare for moro skyld har vi har fått med SV på å sende en skvadron med F-16 for å bombe et sosialistisk dikatatorisk styrt land.

Og hva er det rettferdighetens disipler, de svakes voktere og kapitalimens største fiende – Rød Ungdom – raser over for tiden? Jo, en godt betalt, men visstnok undertrykket, dame i bikini (som forøverig ikke er noen ringere enn vår egen agent Silicon Hooters 0014) som reklamerer for en av disse kleskjedene hvor arbeiderklassen visstnok kjøper sine klær.

Vi kan bare slå fast at de nye cognac og sigar møtene som fungerer som et dekke for samarbeidet mellom UH, FNH, POT og Frimurerne har slått ut i full blomst.
Foreløbig anslag viser at våre planer har så god gjennomslagskraft at det kan se ut som at fase 2 av planen : som dere vil huske er ukebladenes “bli slank før bikinisesongen” og “få sixpack på 6 uker” vil være tilstrekkelig for å få de revolusjonære så sint at den noe kompliserte fase 3 (å sende en mail til SUs kontorer og informere dem om at de “uretusjerte” modellbildene faktisk er retusjerte) foreløbig kan settes på vent.

Faktisk har “Operasjon: Distraher de Uflidde” vært så vellykket at våre eksperter fra CIA (som vi har fått låne i bytte mot at KDS forsyner Israel med teknologien i den nye NSM missilen) anslår at etter fase 2 er gjennomført, så vil det være tilstrekkelig å kle opp et par Unge Høyre jenter opp i litt tettsittende singlets med “der pene piger møter morgendagens menn” trykk. Raseriet som oppstår når venstresiden tror at Unge Høyre jenter ønsker å være dumme, pene og bli forsørget vil kombineres med det allerede oppsamlede hatet skapt av fase 1 og 2 og den kumulative effekten vil være at venstresiden er så fokusert på dette at vi uhindret vil kunne oppnå våre endelige mål om å fjerne inntektsskatt, tidoble forsvarsbudsjettet, fjerne alle fagforeninger og gjøre Norge om til en delstat av Cayman Islands

La oss avslutte med å synge nest siste vers av Norges egentlige nasjonalsang:
Vi sidder i vor trygge Magt, og skrur vor Tid tilbage,
I voren hænder er der lagt, at dele Magdens Kage,
Og hvis de vaagnner på en gang,
Og bryter Lænke, Baand og Tvang,
I stæmme vi vor sorte Sang,
Saa blir de atter svage

Mission Accomplished!

For 70 år siden var det norske sivile som ble drept av den gode siden

Churchill sa en gang:
Never, never, never believe any war will be smooth and easy, or that anyone who embarks on the strange voyage can measure the tides and hurricanes he will encounter. The statesman who yields to war fever must realize that once the signal is given, he is no longer the master of policy but the slave of unforeseeable and uncontrollable events.

Det er en lov som gjelder hver gang man bruker militærmakt i et forsøk på å utrette noe godt, uansett om det er i Afghanistan, Irak eller for den saks skyld – Norge.
Og når Cameron og co nå har bestemt seg for å bruke militærmakt i Libya, kan vi vente at historien vil gjenta seg nok en gang. Sivile vil bli drept av vestlige bombefly, og påstand om vestlig arroganse, nyimperialisme og skjødesløshet kommer til å komme fra den uhellige treenigheten av Iran, muslimske fundamentalister og vestlige venstreradikale. Det er kanskje derfor viktig å huske på at tap skjer selv om militærmakten har de beste intensjoner, og at selv de sivile som lider tap kan komme til å respektere de som redder dem fra en fremmed voldsmakt – uavhengig om det er islamister eller nazister.

I den forbindelse kom jeg over denne rørende historien i Coxswain in the Northern Convoys av S.A. Kerslake

Dette utspiller seg på en engelsk bevæpnet tråler som tjener som patruljebåt for slagskipet HMS Resolution som er i Nord-Norge under kampene om Narvik.
The morning following our return to the ship, our skipper received orders to proceed to the village of Underulet, to see if any of the Germans had been missed, so off we steamed keeping our eyes open for any enemy aircraft on the way. However we arrived in the bay, without our seeing one at all. As the village came into view, we saw a small fishing boat made fast alongside the jetty. There had been none there on the previous day, so we made our way slowly towards it. All of our guns were manned, and every man on board was on the alert. The occupants of this fishing boat had seen us arriving in the bay, for they immediately cast off their ropes from the jetty, and made all the speed that they could to the far side of the bay on our starboard side. It was obviously a move to avoid contact with us. In spite of signals, and warnings shouted over the loud hailer, plus the fact that we had quite a bit of armament showing, they took no notice so Lieutenant Commander Scarlett ordered a shot to be fired across his bows as a stronger warning to stop, in true naval fashion; that seemed to do the trick for when the four-inch shell landed and splashed in the water ahead of them, the boat slowed down and turned towards us.

When it got closer, it was ordered to come right alongside the Gem, and eventually made fast with her port side up against our starboard side, with two ropes out, one from forward and one from aft. There were four men on the deck, and wheelhouse, all dressed in the garb of Norwegian fishermen. Our CO asked who they were and why hadn’t they stopped when we first signalled them to do so. Not one of them answered, and they looked surly and very suspicious, so the officer who had made his escape from our landing party some two or three days previously, took the two men nearest to him on the deck of the Gem, saying, ‘Come on follow me.’ They were a seaman from Stornaway, and the new replacement gunner who had only come on board the day before and they climbed over onto the deck of the fishing boat. All three were armed with revolvers, and spread out to make a search of the vessel. As they did so the man in the wheelhouse shouted something out; at once the boat started going full ahead, the ropes holding both ships together became taut and the men fore and aft cut the ropes with knives. All this happened in the blink of an eye, and was so sudden and unexpected.

In the space of a couple of minutes she was a good distance away from us, and we could see a fearful struggle going on on her deck. Our officer was grappling with one of the men, when one of the others came up behind him and hit him with an axe; he fell to the deck with the axe still lodged in his back. The gunner was being stabbed repeatedly with knives, but both he and the other seaman had the presence of mind to jump over the side and into the water. Up to that time we had dared not to open fire in case we hit one of our own men, but now that they were off the boat, and as far as we knew, our officer lay dead where he had fallen, everyone opened up with whatever they had their hands on, rifles, machine guns, revolvers. Within minutes she was stopped dead in the water with no sign of life to be seen anywhere on the deck.

First we stopped to pick up our two men out of the water, where the seaman was supporting the gunner. Myself and another seaman reached over and pulled him upwards so that others could get a better hold of his arms and his clothing to heave him inboard. As we got him over the ship’s rail we could see the blood pumping out of the rents in his clothing; blood and salt water ran out of his seaboots and onto the deck like miniature rivers. It was tragic that as we laid him on the deck he gave us a great big grin, then he died. I have seen this happen in my mind’s eye many times since then, but I am sorry to say that I never even got to know his name, his membership of the crew had been so short. Our other seaman was unscathed.

We now went alongside the fishing boat, and several of our men then jumped onboard her and made her fast once again. Others had run to our officer who still lay where he had fallen. The axe was still buried in his back, he was still alive but unconscious and was lifted up very gently and taken to the wardroom on the Gem. Here he was made as comfortable as possible. No one had the knowledge to treat such a wound so time was of an essence to get him to a doctor.

In the meantime some of our crew had looked at the crew of the boat. All four were dead, two had been shot at close range by revolver shots, the other two were riddled with machine gun bullets. The wheel house was a shambles, the engines were shattered, she was taking water in rather quickly from the bullet holes in her hull, and how she hadn’t caught fire no one knew. The seaman peering down the forecastle shouted that he could hear someone down there; he shouted down the hatch for whoever it was down there to come up on deck, once, twice, and a third time, and as no one appeared he fired couple of shots down into the deck below the hatch. This brought a response straight away, but imagine our surprise when up the forecastle ladder and onto the deck, came an old man of about seventy years of age, followed by a young woman with a small baby in her arms, then came an old lady. None of them was hurt at all, but they were all in a state of shock, and when they saw what had happened on deck and the four bodies laid there, the two women burst into tears. The sight the bodies and the deck literally running with blood as it was must have stayed with them for the rest of their lives, as it has with me. They must have been terribly frightened for themselves at that minute.

We ourselves were stunned and just couldn’t believe our eyes. Two men who had gone down the forecastle to have a look round came back up and reported that there was no one else below, but that there were holes all over the place and water was coming in. In their own words it was like the inside of a colander down there.

The old man, the two women and the baby, were taken onboard the Gem, the ropes were then cast off, and a few four inch shells were fired into her hull. As she settled deeper into the water, we in the Gem set off once more to seek out the Resolution to get medical aid for our wounded officer, and to land the bodies from the foredeck.

In the warmth of the Gem’s after mess deck, as she steamed along, Some of us were still wondering at the miraculous survival of these people. They were now being given hot drinks and a good meal, the sympathy of the British sailor now coming to the fore as it always seems to do in cases like this. It was really heart-warming to see a big six-foot stoker who hailed from Grimsby, rough and ready, and just in his vest and trousers, off watch, and handling the baby as if he were the mother of the child, feeding it with diluted Nestles milk in warm water with a spoon, and making a damn good job of it. As the time passed and the remaining three people relaxed a bit, we learnt from them that the old couple were man and wife and also the grandparents of the baby. The four who died on the boat were friends and relations, including their son, the young woman’s husband and the baby’s father. Apparently the day before they had seen what had happened at their village of Underulet; the boat had been out on a fishing trip and when it arrived back, they had decided that it would be best if they left the village for a time and went to stay with friends further north. They had just got ready to leave when they saw this ship, (the Northern Gem), come into the bay, and thought it was a German one that had come back to take revenge for what had happened to their troops. This was understandable to those of us who had been fishermen, as the Gem was German-built, and she looked like many of the German trawlers which passed through the fjords in peace-time making their way to the White Sea fishing grounds.

The big White Ensign which we were flying had meant nothing to them as they had not seen one before, and even when they were alongside us and hearing our skipper questioning the men on deck, they still thought that we were German. That was why the ropes had been cut away and the engine put on to full ahead to get away from us. Instead their four men were all dead and now lay with our dead gunner under the whale-back, and our officer was in the ward-room with severe if not fatal wounds. When eventually we arrived at the Resolution, and these unfortunates had to go onboard her, they didn’t go empty-handed, for they took with them a substantial amount of money in Norwegian kroners, given very willingly by every member of the Gem’s crew to help to make up for the loss of their relatives and friends.