Ja til men!

Debattprogrammer på TV er kjedelige. Ikke fordi det meste er useriøst, overfladisk og til tider venstrevridd, men fordi ingen av de som ser på er så dumme at de tror på det som blir sagt. Og hvis noen noengang sier noe som er fornuftig og viktig nok til at folk burde høre etter, så er det som oftest så komplisert at ingen gidder å høre etter.

Ikke bare TV-debatter, men nyheter generelt sett har blitt underholdning. Avisene leverer historier som er skreddersydd enten for at man skal sette morgenkaffen i vrangstrupen få muligheten til å raljere i ti minutter over alt som er galt med denne verden, eller tenke “aww..” når man ser et søtt dyr eller barn. Alt krydrer med liberale doser av sport og kjendissnakk.

Politikk derimot, dreier seg til syvende og sist om hvilket samfunn vi ønsker oss. Og da nytter det ikke å kuppe et begrep som fellesskap (eller fellesskapet som Arbeiderpartiet liker å kalle det) Det dreier seg om komplekse økonomiske teorier, det dreier seg om samfunnsutvikling og politiske ideologier som har røtter flere tusen år tilbake i tid, og i dagens medieverden er det lite rom for slikt. Og dette vet selvfølgelig politikerne og deres rådgivere. De vet at symbolpolitikk rundt enkeltsaker blir lagt mer merke til enn de store og viktige grepene, og de vet at mens folk gjerne leser om garderoben til Erna Solberg, familielivet til Jens Stoltenberg eller matlagingen til Roar Flåten – så er befolkningen komplett likegyldig til hva de tre mener om forslagene for endringer i skatte og avgiftssystemet for å stimulere til økt sparing og dermed en større buffer mot fremtidige gjeldskriser.

Det mest skremmende med dagens samfunn er den apatien befolkningen har overfor politikken og politikerne.
Det tragiske er at befolkningen fortsatt bryr seg om de politiske spørsmålene, og de har sterke meninger, men de orker ikke lenger å høre på politikerne, fordi, som meningsmålinger viser, befolkningen har mistet all tro på at politikere gjennomfører det de sier. Og derfor mener mange det er likegyldig om man er enig med hva en politiker sier eller ikke, fordi politikeren kommer aldri til å gjennomføre det han eller hun sier likevel.

Befolkningen tror hverken på politikerne, statistikken, økonomene, eller partiprogrammene (og når FrP vedtar at de er for aktiv dødshjelp, og Siv Jensen så sier at egentlig, så er de i mot, så kan man kanskje ikke klandre befolkningen for akkurat det).
Men politikerne holder på som de alltid har gjort, delvis fordi de føler at det er det som blir forventet av dem, og delvis fordi PR-rådgiverne forteller dem at alt annet vil være en katastrofe.

I løpet av de siste 30 årene har vi retorisk sett vært igjennom to helt spesielle perioder i politikken. Thatcher, Reagan og Willoch tilhørte enten/eller perioden. I deres retorikk var man man enten var for frihandel, frihet, demokrati og mot statlig monopol på tv sendinger, eller så var man et fullverdig medlem av Komitern.
Vi fikk beskjed om at man enten kunne ha frihandel og demokrati, eller så kunne man ha store statlige velferdsordninger, budsjettunderskudd og økonomiske nedgangstider.

Neste periode startet med Clinton, men spredde seg raskt til UK og New Labour, og også til Arbeiderpartiet (i alle fall før bryllupet med SV). Og i deres retorikk fikk man både/og. De nye sosialdemokratiske partiene hadde ombestemt seg og ønsket plutselig valgfrihet, reform av offentlig sektor, markedsliberalisme, forsvarlig økonomisk styring, lengre åpningstider og muligheter for å lykkes. Men de lovet å kombinere dette med sosial rettferdighet, en grønn miljøprofil, og generøse velferdsordninger. Clinton, Blair, Stoltenberg og co. samlet politiske ideer som før ble sett på som motpoler, og gav et løfte om å gi i både pose og sekk. (Arbeiderpartiet fant til og med ut at NRK monopolet ikke burde gjeninnføres, og gjenvant gamle høyder og stoppet Høyres fremmarsj.)

15 år etter, så er velgerne gørr lei av dette. Løftet om å gi i både pose og sekk har ført både USA og UK ut i et enormt økonomisk uføre (og Norge ville ha ligget enda dårligere an om det ikke hadde vært for oljen vår). Og i stedet for å samle det beste fra to politiske poler, fremstår de nye arbeiderpartiene og deres retorikk – en retorikk Høyre og FrP i høyeste grad også deler – som feilslått.
Folk forstår at politikerne ikke kan gi i pose og sekk, men politikerne har enda ikke forstått at befolkningen forstår dette.

En ny retorisk æra trengs. En retorikk som befolkningen igjen kan tro på.
Så hva med å innføre perioden “men“?
For politikere, som lærer å dukke unna de vanskelige spørsmålene gjennom time etter time med kurs i tale og debatteknikk allerede i ungdomspartiene, og som lærer at man aldri må anerkjenne en svakhet ved egen politikk (jeg vet, jeg har vært der, og det har jeg kjenner i andre partier også), kan dette virke som politisk selvmord. Men er det virkelig det?
I en periode hvor tiltroen til politikerne er på det absolutte nullpunkt, kunne ikke det å dele den hele sannheten være en god ting?
Ingen forventer at alt skal virke 100%, og ingen blir sint, i alle fall ikke langsint, på noen som en gang i blant begår en feil. Så hvorfor kan ikke politikerne innrømme at det finnes negative sider ved deres forslag og deres politikk?
Noen vil kanskje mene at jeg er naiv når jeg kommer med dette forslaget, men når man ser på befolkningens tiltro til politikere, så må vel ekte naivitet være å tro at befolkningen er dum nok til å ikke selv innse at det finnes drawbacks ved politikernes forslag?

Jeg vil med dette også gratulere Kristian Tonning Riise som er blitt ansett i UHL som kommunikasjonsrådgiver, vi får håpe at han gjør det bedre enn resten