Skolevalget er over og det er ingen tvil om at Ap og Høyre vant skolevalget, og like tydelig er det at Sv og Frp tapte.
Jeg tipper at de politiske partiene kommer til å bruke tiden etter valgkampen til å analysere hvorfor dette skjedde, for å så komme frem til den konklusjonen de selv liker:
UH og AuF vil gratulere seg selv med valget, og de vil konkludere med at de har gjort en veldig god valgkamp og har saker som appellerer til elevene, mens FpU og SU vil se dette som en bekreftelse på hvor gode de er i skoledebatter, og konkludere med at de har tapt oppslutning fordi det i år ikke var dette, i tillegg til å skylde på omstendigheter utenfor deres rekkevidde.
Problemet er at ingen av delene føles som en helt tilfredstillende forklaring. UH og AuF pleier å være like gode, og ofte bedre, enn FpU og SU i debattene, og mens jeg ikke har hatt tid til å være med i år og derfor ikke kan si det sikkert, så er jeg rimelig sikker på at både SU og FpU har hatt gode stands, og begge partier har saker som har stor appell hos elevene.
Jeg mistenker at den egentlige forklaringen er langt enklere, mer interessant, og i tillegg gledlig for UH og AuF.
Mennesket er egentlig et ganske underlig dyr, og vår litt malplasserte tilfeldighetssans fører til mange rare utslag. Når vi ser en diskusjon mellom to mennesker, har vi ofte en tendens til å legge mye vekt på argumentene til begge parter om vi ikke umiddelbart misliker en av partene – Siden begge parter står på samme platform, og begge argumenterer på samme måte og med samme språk, så konkluderer underbevistheten vår med at det er like stor sjanse for at begge parter kan ha rett. Evolusjonen har utstyrt oss med skepsis til autoriteter og et ønske om å høre alle sider, men det gjør det vanskelig for oss å akseptere at i en diskusjon med to tilsynelatende like mennesker kan en ha helt rett, mens den andre kan ta helt feil: det er denne mekanismen som gjør at selv om NRK lar en fysiker diskutere med en spådame, så vil ikke den spådamen ha mistet jobben dagen etter – snarere tvert i mot.
Men om ungdomspartiene i Norge har oversett dette, så kan de trøste seg med at David Cameron og hele hans PR-team gjorde det samme, og med langt større konsekvenser.
Før valget i Storbritannia hadde Toryene vansker med å få det overtaket på Labour de hadde tenkt seg.
Labour, som hadde sittet med makten siden 1997 hadde fortsatt stor oppslutning og mange saker som solgte godt. Velgerne var redde for hva Toryene ville kutte av offentlige tjenester, og Labour drev en god skremselskampanje mot de konservative.
Labour hadde imidlertid ett veldig svakt punkt; lederen Gordon Brown var veldig upopulær og manglet komplett karisma.
Toryene fant ut at den perfekte løsningen var direktesendte TV debatter mellom partilederene i stil av presidentdebattene i USA. Dette hadde aldri vært gjort i UK, men Cameron visste at Gordon Brown ikke kunne avslå uten å tape ansikt.
Camerons logikk var rimelig forståelig: i realitenen sto valget sto mellom Toryene og Labour – Cameron og Brown – og Cameron – en ung, dynamisk og karismatisk fyr – følte seg sikker på at han kunne knuse Labours leder – Gordon Brown – i en TV debatt. Velgerne skulle se en debatt mellom potensielle statsministere, og alle – inkludert mesteparten av Labour – visste at velgerne ville foretrekke Cameron fremfor Brown.
Problemet var bare at mens det kun var Labour og Toryene som var troverdige regjeringsalternativer, var det tre partier som skulle delta i debattene, og Liberaldemokratene som tidligere ofte hadde blitt ignorert av media og av velgerne som visste at det kun var Labour og Toryene som var aktuelle til å danne regjering, fikk delta som likeverdig i debattene. Og deres leder, Nick Clegg, var som Cameron en ung, dynamisk og krasimatisk type som gjorde en god figur.
Velgerne gjorde derfor som man kunne forvente; de så at det var 3 stykker som debatterte, og konkluderte dermed med at alle hadde 1/3 sjanse til å ha riktig. Resultatet var et enormt byks på meningsmålingene for Libdems, og krisetilstander i de to andre partiene.
Det var flere uker fra siste TV debatt til valgdagen, og i mellomtiden ble velgerne igjen klar over at det egentlig fantes kun to partier og resultatet utjevnet seg, men enden på visa ble likevel at såpass mye hang igjen at Toryene ikke klarte rent flertall, men endte opp i en koalisjonsregjering med Libdems.
Hva har så dette å si for Norge?
Det første man kan trekke ut av det er at når AuF eller UH møter i en skoledebatt med 8 andre partier så er det mye vanskeligere for dem å opprettholde det stemmeantallet som moderpartiet har enn for småpartiene. (Og hvor dyktig man skal være om man som Høyre får 60% i en debatt)
Men det sier også noe som er langt viktigere; at velgerne i Norge, selv de som fortsatt går på skolen, antagelig har forstått en viktig ting om norsk politikk:
Til tross for mange partier, og med et politisk spenn fra DLF til Rødt, og til tross for FrP og SV ofte gjør seg like så godt bemerket, så finnes det i Norge realistisk sett egentlig bare to retninger:
Enten: Mye av det samme gamle litt paternalistiske og trege, men stort sett godhjertede, med Arbeiderpartiet (men – og jeg har aldri påstått å være nøytral – litt dårligere skole og eldreomsorg)
Eller: Mye av det samme gamle litt paternalistiske, men stort sett godhjertede med Høyre (men, med litt bedre skole og eldreomsorg)
Så ja, på landsbasis står valget mellom to mer eller mindre like retninger, som er mest opptatt av at de selv skal sitte med makten. Lite motiverende kanskje og mye av det samme gamle, og langt i fra de objektivt sett optimale løsningene.
Men det er stort sett det flertallet av befolkningen vil, og da er det egentlig helt greit